Tenkte å ta en pause fra twitter. Og facebook. Og instagram. Og kanskje itslearning. Men ikke bloggen min da. Den er jo ikke livet mitt.
Plutselig blir internett mye roligere. Nå kan jeg liksom tenke mens jeg navigerer meg rundt her på spindelvevet. Slipper å sjekke. Slipper å kommentere. Slipper å bruke et minutt på å vurdere om jeg skal trykke LIKER eller ikke. Slipper å bruke timer på å lure på om den kommentaren jeg skrev burde stått der likevel. Slipper å slette en tweet fordi det var et mellomrom for mye. Litt mer for meg selv, litt mindre av meg selv. Gjemmer meg bak persiennene.
Jeg er så lei av mennesker. Det er først og fremst fordi jeg er lei av meg selv. Jeg er ikke bare lei av meg selv – jeg avskyr meg selv. Ja, her sier vi det rett ut. Jeg har aldri i mitt liv opplevd en så lang og sammenhengde periode med selvforakt (så vidt jeg kan tenke meg). Og det er veldig upraktisk. Blant annet fører det til at jeg ikke har lyst til å møte andre mennesker, eller rettere sagt: Jeg har ikke lyst til at andre mennesker skal møte meg. Jeg har bare lyst til å være inne helt til jeg føler meg fortjent til å gå ut igjen.
Jeg klarer ikke å formulere en god avsluttende setning.
omg so interesting .......
SvarSlettgå vekk
Slettdet er ikke ofte jeg har helt lyst til å si sånt, men jeg sier det nå (fordi jeg virkelig virkelig mener det): jeg forstår så himla godt hva du mener (men det kommer vi tilbake til).
SvarSlettfor det første:
nå og da deaktiverer jeg facebook og twitter og skrur av mobilen og lager en borg av dyna mi i senga og tar med meg masse mat inn i borgen og bor der så lenge det er sosialt akseptert. det var for eksempel kjempefint da jeg var sykemedt i noen uker, for da var det ingen som forventa at jeg skulle kommuninsere med noen. håper fortsetter å få noe godt ut av denne facebooktwitterinstagramogkanskjeitslearningdvalen.
og så er det den delen med selvforakt, og jeg skjønner veldig veldig godt hva du mener. du veit når man har mensen samtidig? ja, sånn føler jeg det nå, at vi opplever dette med å mislike oss selv på samme tidspunkt. og det er liksom hele meg det er noe galt med. jeg orker ikke å se på meg selv i speil eller noen ting, unngår speilbildet hvorhen jeg går. og når jeg snakker, klarer ikke hjernen å holde kjeft om hvor tåpelig jeg er og hvor mye dumt jeg sier.
det verste den sier, altså det som plager meg mest, er at jeg snakker for mye om meg selv
(sa hun og skreiv en kommentar som inneholdt ordet "jeg" over 50000 ganger).
men grunnen til at jeg havna på bloggen din var egentlig at jeg ville spørre deg om du vil dra på det ultimate eventyret med meg en gang i fremtiden (hvis vi begge finnes, selvfølgelig). et sånt eventyr der man egentlig bare tar med seg penger og klær og drar uten å vite helt hvor og reiser fra land til land og by til by uten å egentlig ha en plan. litt sånn som når carl og allison (?) i yes man når de drar til nebraska på impuls.
det er kanskje ikke en så god idé. men det hadde vært en fin ting å se tilbake på når/hvis vi blir gamle.
åååå, en kommentar!! Og den ser jeg akkurat når jeg har postet et innlegg om hvor selvopptatt jeg er eller i hvert fall sikkert framstår på denne bloggen. uæ?
SlettHjernene våre er visst veldig like, de. Kanskje de har gått sammen og laget en konspirasjon mot oss? Brukte jeg det ordet riktig nå?
Og vi SKAL dra på eventyr, vi må, en gang, akkurat et sånt eventyr som du beskriver. Det er liksom det eneste positive jeg ser med å bli 18 år - å være "voksen" og kunne reise alene liksom hvor som hva som når som helst. I teorien da.
Jeg har faktisk veldig lyst til å bare sette meg på et hvilket som helst fly med en gang og ta det som det kommer. Selv om jeg sikkert hadde tenkt med en gang at "HÆ?! Hvorfor gjør jeg dette, jeg vil hjem til senga mi, og katten min osv!", så tror jeg faktisk de har rett i at "livet" begynner der komfortsonen slutter. Min komfortsone er ganske kresen, men ja...............
Vi reiser på eventyr.
hjernene våre har sikkert lagd en klubb. når vi drar ut på dette eventyret, nekter jeg å la dem være med.
Slett