onde linjestykker

Nå har vi gått oss vill, du. Vi kommer ikke ut av tunnelen ved å grave nedover, vi må grave i riktig retning. Ja, det er tyngre og man får jord i øynene, men det er bare sånn. Livet er ikke en behagelig vannsklie ned i et boblebad av magma. Livet er mer som en mørk jordtunnel, uten grevlinger og krokofanter. Steiner og mark, derimot, det får du plenti av. Men hvis du bare graver litt til i riktig retning -- og det gjelder å finne den riktige da, det er litt av utfordringen -- så kommer du til slutt opp til dagslyset igjen, og da kan du begynne å dyrke ting i jorda. Høres ikke det fint ut?

I begynnelsen trodde du det var lys i tunnelen. Hvorfor skulle du ellers gå i motsatt retning? Du trodde tydeligvis at du kunne håndtere en spade også, men så har vi alle fall lært noe viktig her. Ikke bruk spade, du. Hold deg unna spaden og grav heller med hendene. (Eller kanskje omvendt?) Hvis du skjønner? Jeg håper du gjør det, for jeg skjønner ikke helt, men det er ikke så farlig. Jeg er bare en etterpåklok stedfortreder. Det er du som får drittjobben.

Og hvis du mot all fornuft skulle fortsette å grave i feil retning: det er snart halloween! Du slipper i det minste å tenke på å kle deg ut. (Så kan du fokusere på de daddelverdige og destruktive tankene dine istedenfor.)

Bare vær så snill og prøv i det minste. Selv om du elsker mørke og faktisk er mer lysredd enn mørkredd: kom deg ut av den j*la tunnelen (ja, jeg er ekkel stedfortreder og har lov til å banne). Om du så må gå hele veien tilbake og klatre over fjellet. Du har vel ikke glemt at du elsker å klatre, og at fjelltopper er noe av det beste du vet? La det være grunn god nok. Gi blaffen i alle tegn og symboler. Om ikke for din egen skyld, så hvert fall for resten av verden. For nei, du valgte ikke å få det tildelt -- er det et liv du kaller det? -- men du har det, og du påvirker andres. Du trenger jo ikke ødelegge julegavepapiret på andres presanger bare fordi du ikke har vært snilt barn i år.

I morgen har du kanskje glemt alt dette. Du leser det nå, går og legger deg, drømmer en ekkel drøm, våkner. Og når jeg spør deg: Er denne søndagen verdt å komme seg gjennom på en lur men ubehagelig måte?, svarer du kanskje: Æsj, jeg vet ikke. Jeg må gjøre noe dumt mens jeg tenker på det, sånn at jeg glemmer det. Og så kommer du på det senere -- men da er det for sent! Da gjør du enda mer dumt for å glemme at du gjorde noe dumt, istedenfor å gjøre noe lurt med ubehagelig.

Du må slutte å være så dum. Du må være lur. Du må si: JA!, selv om du kanskje heller vil utsette.

Og jeg har jo forstått at om det er én ting (herregud, nå begynner JEG å grine også) du er svak for -- eller skal jeg kanskje si sterk? -- så er det Lemony Snicket og gjengen hans. Derfor, over og ut og ...:

and
Victoriously Futuristic Dreams