Det er tanken som teller. Innsikt og uttrykk (satt på spissen)

"What we feel, we become."

Noen sa «think». Vi blir det vi tenker, sånn skal det være, sånn skulle det vært. Men det er ikke sånn, ikke nå. Jeg kan ikke styre alt; jeg kan styre tankene mine, men jeg kan ikke styre følelser. Jeg har prøvd, jeg har tenkt, jeg har følt, men jeg har ikke forstått, og forstår fortsatt ikke. Hvorfor? Å tenke på fangenskap er én ting – å føle på det er en annen. Følelser oppleves og observeres. Tanker kan oppfattes og overveies.

Prøver jeg å skylde min fiasko på tilværelsens konsekvenser og tilfeldigheter? Nei. Jeg tenker meg bedre enn som så – nå. I prinsippet er jeg kanskje like egosentrisk som jeg – med skam og bevissthet om at det er en svakhet – antagelig fremstår, for jeg vil forsikre meg om at jeg overlever før jeg tør å leve. Men i praksis påvirker mennesker meg mye, og mest godt. Det er sjelden andre mennesker alene har makt til å påvirke mine følelser negativt. Det er det tankene som som blir utsatt for. Ikke desto mindre er det dessverre også sånn at de sjelden har makt til å påvirke meg betydelig positivt dersom det ikke ligger grunnlag for dette i tankene mine – eller er det følelsene? Det er så forferdelig forvirrende. Noen personer kan det, men likevel kan ikke min fornuft, mitt sinn, mine emosjoner, jeg bygges på andre menneskers gode handlinger.

Dette er egentlig en påminnelse til meg selv. Det er ikke noe andre mennesker som kjenner meg bør lese. Jeg vil ikke at noen skal tenke at de ikke har påvirkning i mitt liv, for det har de. I min omgangskrets er ingen fiender, og jeg setter pris på hver sjel jeg kjenner. Men det er til syvende og sist jeg som må bestemme over mine følelser, og det klarer jeg ikke. Dem har jeg ikke temmet ennå, og de kan sammenlignes med en dyrehage: Mye fint å se på, men ikke trygt innenfor buret.

(Jeg tror kanskje jeg har snudd det bittelitt på hodet. Tenkt litt for hardt.)