dette er hvordan det er: jeg har det relativt supert, men lever to steder. (det er takknemligheten som slår til igjen – og lengselen, så klart, men igjen av den gode sorten.) det som stritter imot, er at jeg har et nokså fundamentalt problem: jeg klarer verken å sette ord, bilder eller konklusjoner på det jeg uttrykkes som – jeg har bare bedrøvelige fornemmelser om dette som tilsynelatende tilfeldigvis er meg. er det ikke nok å skulle ta et så tøft oppgjør med sin egen fyiske tilstedeværelse, for så å oppdage at det som egentlig teller, også er feil?
forvirret, fortvilet, forskammet, frarøvet? jeg vet ikke, men den er der – ett eller annet sted.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar