Dette er meg som knuger innsiden av min egen sinnstilstand i hånda før jeg slenger alt hardt, taktløst i veggen – kraftig, det må knuse; det må brytes helt, slik at gamle hakk og brister forsvinner med splintene. Som glasskår skal fragmentene ligge der, sylskarpe, slik at bare det å se dem er nok til å vekke en voldsom bølge av nærværende smerte og erindring.
Jeg vet ikke hva som er vondest – å brenne seg på tunga eller å forsettlig spasere over et knust vindu. Jeg vet ikke hva som er uslest – en vissen rose eller et bed av ugress. Jeg vet ikke hva som er tristest – å lure seg selv eller å innse sannheten. Men jeg har følt både vondt og trist, og jeg kan kjenne trøsten i en ærlig bitterhet. Jeg vet ikke hva som er tyngst av å føle seg innenfor eller utenfor seg selv, men jeg kan kjenne på vekten av urolighet som henger over skuldrene idet en titter inn og ser seg sitte ubehagelig i en stol og late som om det er der en hører til.
Dette er ikke en erklæring, innrømmelse eller erkjennelse. Det er et forsøk på å velge det som føles utholdelig meg, for av og til er det bedre å dukke hodet under vann og vente til det er trygt å puste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar