20140322-21

Jeg er på studietur. På veg over landet kommer jeg på hvorfor jeg har sluttet å si takk for en ny dag, og prøver å minne meg på hvorfor jeg kunne sagt takk. Jeg er jo ikke utakknemlig, jeg er bare ikke interessert i å ta imot en medalje jeg ikke har fortjent.

Lurer på hvordan lyd det lager hvis flyet styrter? Brekker hoftene mine? Er det de i cockpiten som blir skadet verst, siden de sitter fremst? Men jeg slår av telefonen når vi letter og lander, for jeg er ikke ute etter å ta noen andre. Kanskje jeg skulle blitt med bare for å demonstrere hvor farlig det er med frihet.

Får aldri vite hvilket spor jeg er på lenger, får aldri vite hva forsinkelsene og omvegene skyldes. Rekker ikke neste, oftere og oftere finner jeg mer spenning i tanken på å slippe å komme fram, men så gjør man det, man ender alltid et sted.

Aldri si aldri, men ett aldri gjelder for én evighet, og jeg venter på at denne skal erkjenne seg ferdig.