S e n t i mental

Jeg sitter på grønne busser, det er ikke lenger postkasser eller kommuneskilt som definerer min tilhørighet, det er seter og landskap bak et smussete vindu, på veg fra én destinasjon til en annen. Som jeg savner å føle meg hjemme i en bygning, et rom, et samvær, en spilleliste fra et forgangent stadium.

Lar AM distrahere hørselen min mens jeg tenker på en sommer som kommer uten luft, tenker på en dag i mars da jeg følte at ting kunne ordne seg – og om jeg bare kunne føle det igjen, så ville det ordne seg. (Så sentimental at jeg ikke klarer å tro mine egne rasjonelle tanker, og langt ifra ta dem innover meg.) Jeg øver meg på å gråte uten å rynke pannen. To blomstrende gravstøtter på gravplassen, jeg tenker noe fint om døden, selv om jeg ikke kjenner den mer enn jeg kjenner en mørk potetkjeller. – Er det mer du angrer på? – Ja, men jeg skal ikke si alt.

Jeg kunne sittet på bussen og grått resten av livet, tenker jeg, men jeg har (teller) sju sesonger latter jeg ikke har sett, og det er trist at det er det eneste jeg vil, tør gjøre med og i livet – men skammen er ubetydelig sammenlignet med hatet jeg til enhver tid er innhyllet i, og ærlighet varer lengst, om det så er snakk om et øyeblikks respekt etterfulgt av allmenn avsky. 

Man tror at den variabelen som ikke rakk å ta livet av en, også er selve redningen. Men variabelen varierer kun i egen verdi. Den dominerer ikke summen.