Fra historien om meg og det som fortsatt er meg.

2014, juli.


Jeg kikker bort etter
noe i overensstemmelse med det som var
og skulle bli, for så å være.

To skarpe øyne – det er de som skal klarere –
leter også, tilsynelatende i meg.

Det hender jeg strekker armen bort,
(du er en flat illusjon), skal til å antyde en naiv trøst:
Vi kan være sammen om alt om du bare følger med.

Hver gang litt for sent
slår det – du – meg:
Vi kan ikke være sammen, ikke samarbeide.
Ingen konjunksjon kan forene oss,
ingen konverter, ingen megler, ingen ordbok.

Du finnes kun i mine pupillers svarte tomrom.