Det er på tide at denne bloggen / bloggens fortid blir lagt i koma. Overlegent preget av mitt melankolske blikk som jevnlig har flakket over tilværelsen de siste årene, er denne bloggen ikke mer enn et fragment av en beretning, og jeg utstår ikke lenger utilstrekkeligheten i ordene mine.
Jeg er ikke alt jeg var, og jeg har ikke lenger et behov for å formulere sinnsbevegelsene mine til omverdenen uten å forvente at den skal ta det innover seg og bry seg. Dessuten er jeg ikke utelukkende sur og lei, og det er nesten som at jeg med tiden ønsker å kunne stemple meg selv som noe mer trivelig.
Jeg er ikke alt jeg var, og jeg har ikke lenger et behov for å formulere sinnsbevegelsene mine til omverdenen uten å forvente at den skal ta det innover seg og bry seg. Dessuten er jeg ikke utelukkende sur og lei, og det er nesten som at jeg med tiden ønsker å kunne stemple meg selv som noe mer trivelig.
Denne bloggen var oppstartstidspunktet tatt i betraktning antagelig dømt til å bli en klagehule. Noe av det som jeg i lang tid betraktet som uvurderlige skatter i en på kanten til sinssvak nostalgi, blir jeg nå pinlig berørt av å se tilbake på – blogginnlegg fra de forløpte år som jeg på dette nettstedet har tatt opp til min egen besatte oppmerksomhets underholdning.
Det har ikke vært noen hemmelighet at dette internettredet har vært min tillatelig selvopptatte boble, men nå virker det som om jeg rett og slett er lei av å sirkle rundt min egen svimlende sentimentalitet.
Det har ikke vært noen hemmelighet at dette internettredet har vært min tillatelig selvopptatte boble, men nå virker det som om jeg rett og slett er lei av å sirkle rundt min egen svimlende sentimentalitet.
Fra arkivet:
Jeg tenkte at siden jeg egentlig har flyttet til Internett, kan jeg jo la denne bloggen være livet mitt for en stund. Den kombinerer to av tingene jeg liker i livet: Litteratur og tilfangetagelse av fortiden. Derfor beklager jeg på forhånd – ikke bare for dere, men også for mitt fremtidige jeg, paradoksalt nok – at det kan komme til å stå ganske mye uinteressant her inne, dersom jeg i det hele tatt tør å publisere det.(Monday, November 12, 2012)
Det er mye en internettfasade ikke får frem. For eksempel beskriver jeg forsvinnende sjeldent de øyeblikkene i livet som jeg virkelig takker meg heldig for, og det er ikke ofte jeg har postet innlegg med oppløftende budskap. Det er i og for seg ikke noe galt i dette, og jeg setter selv stor pris på å få innblikk i andre personers tanker og følelser samme hvor nedstemt de fortoner seg. Selv om jeg nok må belage meg på at melankoli kan returnere når som helst så snart den ikke er altoppslukende tilstede, så trenger den ikke være så dominerende i min utadrettede apparisjon.
Jeg ser ikke om jeg med dette kommer til å slutte å skrive på fiaksoen, men det ble nesten forstyrrende nødvendig å bekjenne noen ord om dens skjebne.
Jeg ser ikke om jeg med dette kommer til å slutte å skrive på fiaksoen, men det ble nesten forstyrrende nødvendig å bekjenne noen ord om dens skjebne.
<3
SvarSlett