Utdrag frå ein haust. (2014)

««««««««««««««««««««««««««««««««««««««««««««««««««««««««


Hvordan går det? Etter forholdene (dvs. det faktum at jeg er min tilstedeværelse bevisst) bra.

Jeg har noen ting å leve for. Må bare ville. Må bare ville nok.

Det er ikke fysisk mulig for meg lenger, å glede meg over tilværelsen.

Sier til meg selv: Du skal bøye deg ned og holde kjeft! Men hodet smetter opp, en ytring slipper ut, og jeg setter meg fast i nyanser og perspektiver og stemningsleier.

Kommer meg ikke til Lysskar. Kjøper denne tusjen, men den er altfor tjukk.

Gamle busser er finere. Finere fordi de er gamle. Før, da de bare var litt for gamle, var de så stygge.

Det har forresten klikka for meg.

Lots of people wanna die. Lots of people die. Some do before they try.

Avhengighet er distraksjon.

Skjerf, lue og ytterjakke nærmer seg. Mange har allerede kastet seg ut i høstgarderoben. Jeg brenner ennå.

Jeg er restene av et utklipp. Jeg er yttersiden av klippelinjene. (…) Jeg er all verdens klipperester, overflødigheten av min egenkonstruerte sjablong.

Månen var halv, men ikke delt i to.

På én måte er jeg stødigere. Piggtråden har flytt utover bakken, føttene mine hardnet og tilpasset seg underlaget.

Jeg skulle forfalt i forsøket. (…) Noen år får man bare ikke fornyet.

I am the throne. Never know who's gonna sit and who's gonna go.

Sover hos S(…). Jeg har smilt til speilet og nesten sett meg selv i øynene.

Jeg kan ikke sove. Selv om hodet banker desperat etter å få stenge bevissthetens dører og få jobbe i fred, er det som om alle tanker må jobbe overtid: Vi er inne i en travel periode, har ikke tid til å ta fri. (…) Det er blitt en fornedrende foreteelse å omgås mennesker jeg ser opp til og er glad i. Det er en lidelse.

Prøver hardt å fylle noen av melodiene mine med ord slik at jeg kan synge dem. (…) I morgen eller i løpet av uka skal jeg spille inn en bedre versjon av sangene jeg skrev i vår.

Den svarte notatboka fra i fjor begynner slik: «Jeg har begynt å tvile på om jeg fortsatt fortjener å ha det bra.» og et av de siste innleggene avslutter slik: «(20140208–07) Jeg har lært å hate meg selv. Jeg har lært å trampe på min egen respekt. Jeg har lært at ingenting er så godt at det kan være for meg.»

Å være hekta på noe gøy – det er gøy, det. I dag spilte jeg inn en ny versjon av sangen fra mars (…).

Lurer på hvor mange mennesker som virrer rundt i livene sine og lurer på når det skal ta slutt.

Var ordentlig sint. Så sint at jeg kunne knust et speil. Men kom heldigvis ikke på det.

Det har ikke vært en dårlig dag. Jeg har liksom fått en ny venn, på sett og vis.

Du får noen dager å glemme på.

Den siste uka har jeg vent meg til å skjelve, en betryggende skjelving. Jeg brenner ikke lenger opp, slik føles det.

Men jeg kjenner det, hele tiden, hva dere sier. (Inne i hodet mitt.) Forbannede Jantelov. Du må ikke tro du er mer enn meg.

De siste ukenes tilstand, den er unik, kanskje ulik noen tidligere. Den er god. Jeg håper det varer. Når var sist gang jeg ba om det?

Å vente på en buss som ikke kommer. Det viser seg å være noe annet enn den ventingen som opphører idet rutene stemmer og du kommer deg fram.

«It doesn't go so often because it's so far.» «I can wait here all night!» «No, we close at ten o'clock, sorry.»

Hjerte av tapetlim. Man kan ikke forutsi en følelse, men man kan kjenne på en forutsigelse. Mellommenneskelige forhold er enda vanskeligere enn de føles, for de er tre sider av samme uhåndgripelige sak.

Verden er god og urettferdig.

Hvis jeg gjør, sier eller tilsynelatende tenker noe galt, er jeg nødt til å bli opplyst om det.

I dag er jeg med pappa til Bergen. (…) Jeg leser korrektur på pappas nanoleksjon-dokument. Han har med en Pilot G-Tec-C4 akkurat som meg.

Det er trist at det skal være sånn. Klokka 16.47 kan jeg ikke gå på skolen uten å eie en vekt.

Det er tyngdekraften som former en. Jo tyngre jeg er, dess mindre makt har jeg mot den. Jo tyngre jeg er, dess svakere, dess mer fastlåst til avgrunnen er jeg.

Det er ofte dette som gjør vondest: alt jeg ikke var og aldri kan bli. Alt jeg kunne vært en del av, men som ble forbi.

Så lite som skjer utenfor mitt hode. Så smått og ubetydelig og enkelt alt er før det kommer inn dit.

From your point of you.

Verken verden eller dagen gikk under.

Det hender stadig jeg ser solstrålene der oppefra, men sola skinner ikke i denne tettheten: Solstråler synker ikke, de skjærer, penetrerer.

Men takket være dette mennesket som jeg plutselig? blir kjent med, har liksom tilværelsens ??? snudd seg, og det er som om det er installert vinduer i tunellen.

Den generelle sorgen. Den er over meg ikke som et teppe, men som et klesplagg. En genser. Den generelle genseren.


»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»»