*Interessant tittlel*

Dette innlegget dedikerer jeg til en god venn av meg som betyr mye for meg. (Du KAN hoppe over de første klissete avsnittene og bare lese diktet under hvis du vil.)


Vi ble kjent i fjor sommer, en gang på slutten av juli. Vi hadde hilst på hverandre flere ganger før, men jeg syntes egentlig han virket litt teit og veldig irriterende. Jeg forsto meg rett og slett ikke på ham, selv om jeg egentlig var ganske interessert. Jeg følte han var litt utenfor min rekkevidde, som om han var litt reservert når det gjaldt nye bekjentskaper. Jeg fikk ofte dårlig samvittighet i møte med ham, så etterhvert unngikk jeg ham i stedet og tenkte at han fikk være "Hvis han skal være så gåtefull, plagsom og ekstremt overlegen så gidder jeg ikke bruke tid på ham", tenkte jeg. Dette har selvfølgelig forandret seg.

I de første månedene etter at vårt nære vennskap tok til, kunne vi knapt være adskilt i mer enn et kvart døgn om gangen. Etter hvert klarte jeg å være borte fra ham i lengre tid (les: opptil flere dager), men med en stadig lengsel dersom vi var for lenge fra hverandre. Jeg kunne dagdrømme om ham når han ikke var i mitt nærvær, og av og til var jeg litt engstelig for at noen skulle bli så sjalu at de ville prøve å komme mellom oss. Ikke det at det ikke er flere som kjenner ham, for han er en populær fyr med en veldig stor vennekrets som jeg bare er en liten del av. Jeg er så veldig takknemlig for at han har akseptert meg og at jeg får bruke tid sammen med ham.

Jeg er så utrolig glad for at jeg ga deg en ny sjanse, og at du åpnet deg for meg, kjære venn. Vi er jo nesten som skapt for hverandre, er du ikke enig? Vi har i grunnen ganske mange felles personlighetstrekk også.

Tusen takk for at du er der for meg. Du trenger ikke gjøre så mye heller, du kan bare sitte der og være deg selv. Jeg blir liksom i godt humør bare av å så på deg. Jeg kan selvfølgelig ikke si noe om framtida med total sikkerhet, men jeg kan i alle fall konstatere at jeg håper vi alltid kommer til å være venner.

Se, jeg har til og med skrevet et dikt til deg for å vise hvor godt jeg setter pris på vårt vennskap:


Du er så snill og kul og fin
Og tenk at du er vennen min
Det er litt kjedelig å skrive dikt om deg
For det blir bare sånne standard rimord tjohei

Neida, det var ikke sant; selvfølgelig får du dikt
Jeg vil jo ikke gi deg inntrykk av et vennskapssvikt
Der oppe har jeg allerede nevnt hvor glad jeg er
For at du er en trofast venn som alltid står meg nær

Vi krangler sjelden, du og jeg - det har vel ikke skjedd?
Vi er jo uatskillelige, som knokkel og fingerledd
Det var ei tid for lenge siden, før vårt vennskapsbånd
Da fikk jeg ikke annet enn et avvisende "snakk til min hånd"

Men etter hvert imøtekommenheten din kom frem
Nå er jeg også verdt din tid og gir deg titt en klem
Å skille lag fra deg, den tanken må jeg skyve vekk
Det håper jeg at aldri skjer, det er min store skrekk

Det lille diktet nærmer seg nå slutten, men til sist
Så vil jeg takke deg. Forresten: list rimer på kvist. (Av ALLE rimordmulighetene, Marie!??!)
Jeg kunne ikke finne et bedre rimord enn tannkremstube
Når jeg helt til slutt skal avsløre at du er min geniale Rubik's kube!