just in case

Hvis jeg dør på en brutal og uplanlagt måte, så er det best å ha takketalen klar. Man vet jo aldri når det skjer, men at det skjer – det er vi rimelig sikre på. Også er vi typisk etterpåkloke.


Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta mitt eget liv, og jeg håper jeg slipper å gjøre det. Men i tilfelle det skulle skje – vel, i tilfelle det i det hele tatt skulle skje noe som helst som setter meg ut av stand til å kommunisere med Verden, så er det jo alltid greit å være føre var. Jeg vet jo ikke om det er internett der nede, eller oppe, eller hvor jeg enn havner. Jeg vet ikke om jeg havner noen plass heller, og jeg vet ikke om jeg etterlater meg noe, og noen, når jeg forsvinner. Men jeg har hele tiden sagt til meg selv at grunnen til at jeg ikke er død allerede er at samvittigheten min ikke tillater det mot omverdenen, det vil si de menneskene som har sagt at de ønsker meg i live og som jeg mistenker for å snakke sant. Nå tillater ikke samvittigheten min at andre skal måtte være i nærheten av meg; den tillater ikke engang at jeg må være det. Så fælt er mitt nærvær. (Synes jeg. Og det er vel strengt tatt svært avgjørende.)


Tusen takk til alt og alle.


Her er også en tilgivelse til alt og alle. Bortsett fra meg selv. Jeg kan ikke tilgi meg selv, spesielt ikke hvis jeg aktivt skulle komme til å drepe meg selv med vilje. Jeg er jo motstander av dreping.

Det er ikke meningen å skremme noen andre enn meg selv. Hvis dette blir det siste dere hører fra meg så er det utrolig trist, for da kan jeg ikke si at jeg egentlig har oppnådd noe i livet (hvis jeg får muligheten til å si det). Det skulle i det minste stått i en bok.


Jeg kommer forhåpentligvis til å endre denne siste setningen til noe finere, men la oss inntil videre forestille oss at jeg har giddet å skanne inn signaturen min og lagt ved den.

-----
(Jeg glemte visst å nevne at det egentlig er uaktuelt å selv være ansvarlig for min egen død, enkelt og greit fordi jeg ikke vet hvordan å gjennomføre det skikkelig. Hadde jeg hatt garanterende gift så hadde det jo vært lett, men det har jeg ikke. Og jeg er ikke helt tom i skallen, jeg er bare lei meg.

Jeg liker ikke å være så åpen om tankene mine, men jeg tror bare noen av mine nærmeste leser likevel. De kan godt vite hvordan det egentlig er. Jeg er fullt klar over at det er teit og at jeg fremstår som veldig bortskjemt, for hva er liksom galt i mitt liv? Alt er egentlig perfekt, bortsett fra det som ødelegger alt det andre. Jeg kan ikke glede meg over noe som helst slik som det er nå. Det er ikke noe jeg bare sier. Det er noe jeg tenker og føler på hvert eneste sekund nå for tiden. Det kan hende det går over, og det kan hende det blir verre. Men sånn som det er nå er det uutholdelig. Og jeg synes ikke noen ting er verdt det. Unnskyld meg.)