2012.09.07

Kan ikke folk slutte å være sure.

Kan ikke folk være fornøyde med seg selv og resten av verden. Kan vi ikke bare smile og oppmuntre hverandre og være glade og opplagte?

Skulle gjerne lagt med et illustrerende bilde av meg selv, men det er nok dessverre umulig å få til noe som stemmer med tiden. (Ja, ser du? Jeg har til og med begynt med –en-endelse. Det kan ikke være lenge igjen nå før de siste pikometerne av den tynne tråden ryker.)

For å si det rett ut så liker jeg ikke disse hverdagene her. For å si det rett ut så foretrekker jeg å kunne sove til jeg våkner, late meg, få dårlig samvittighet for å late meg, lese litt, lese for lite, ta eksamen, være sur fordi det gikk ikke så bra, men noe gikk jo veldig fint, ”Blir gøy å begynne på skole igjen, gleder meg til det”, ferie som man ikke merker og det samme med helg, reise på kurs uten å bekymre seg for hvor slitsomt det blir fordi du kan sove ut etterpå, og ja, sånne ting. Sånne fordeler med å ikke gå på skole.

Det er ikke at jeg ikke liker å gå på skole. Det er ikke at jeg kjeder meg når læreren står og forklarer ting. Det er ikke at jeg ikke liker å stå opp tidlig. Det er at jeg kjeder meg når læreren ikke står og forklarer ting. Det er at jeg blir klokketrøtt av å ikke få sovne om kvelden, for så å måtte våkne før jeg er uthvilt. Det er at jeg er ett år eldre enn resten av klassen min, samtidig som jeg føler meg yngre enn mine jevnaldrende. Det er at jeg ikke føler jeg hører til. Det er at jeg egentlig ikke føler noe behov for å høre til, jeg vil bare være fornøyd med meg selv.

Det er at jeg ikke lenger samarbeider med meg selv.

Det er at jeg og meg har blitt uvenner. Vi skuler morskt på hverandre og tenker ”Skulle ønske jeg slapp å være henne.”. Vi holder ikke hender. Vi setter ikke plaster på hverandres sår, vi skraper på skorpene. Vi smiler ikke engang til hverandre – vi later ikke engang som om vi liker hverandre.

Det er egentlig ekstremt slitsomt og utrolig trist. 

Men det går sikkert over, da. Det blir sikkert bedre.