Trappa som egentlig var en heis

Se for deg ei trapp. 

Ei lang, høy trapp. 

Så høy at det eneste du kan se på toppen er et glimt av et lys – sterkt nok til å synes, men for svakt til å kunne lyse opp hele trappa.

Etter hvert som du prøver å komme deg oppover trappa, vil du skjønne at trinnene ikke er like. 

Noen trinn er lette å komme seg opp på, mens andre er høye, trange og glatte. 

Av og til sklir du tilbake, ned på trappetrinnet bak deg. Av og til snubler du, mister balansen og faller langt ned.

Det er til og med mulig å falle helt tilbake til bunnen.

Vi tar en pause her, i dette trinnet. Det virker som et trygt trinn.

Og så fortsetter vi litt, kanskje tok vi turen innom trinnet bak før vi steg videre. 

Oppover. Mot toppen. Til lyset.

Noen trappetrinn er så høye at du ikke rekker opp med armene engang.

Noen trappetrinn er lange, og en stund kan du glemme det neste trappetrinnet og sette pris på den lette flaten. Den trygge, rette overflaten av et trappetrinn du har besteget.

Innimellom føler du at du allerede er på toppen av trappa. Nyter utsikten, selv om det ikke er så mye å se.

Men så kommer det. Til slutt kommer det, og det hjelper ikke at du bare har sett ned, sett ned på føttene dine idet de traff flaten foran deg, du visste jo at neste trinn ville komme, du skulle ha fulgt med, du skulle ha fulgt med istedenfor å late som om du allerede var nesten på toppen, du var så langt ifra, og så -

BANG, går du rett i neste trinn, et trinn som er så høyt at når du står og stirrer rett opp mot toppen, forsvinner lyset.

Uforberedt på dette spør du deg selv: Det så ikke så stort ut der nedenfra, dette trinnet? Har det blitt større etter hvert som vi har kommet nærmere?

Det kan se ut som at dette var det siste trinnet, at det ikke er noe mer – bare en svart vegg og en haug av trappetrinn du har karret deg opp og forbi.

Nesten ubevisst vurderer du – desperat etter å komme deg bort fra dette fjellet av et trappetrinn som stenger for håpet – å gå litt tilbake.

Kanskje noen trinn ned, for å se om lyset på toppen fortsatt er der.

Du beveger deg i motsatt retning av den du var på vei. Først litt langsomt, for du har ikke helt bestemt deg, du har ikke helt forstått hva som skjer, hvordan du tenker.

I begynnelsen er det bare den samme flate strekningen.

Du merker ikke helt forskjellen. Du har jo allerede vandret denne veien en god stund nå, du kjenner den.

Men så blir veien litt humpete og glatt. Som om materialet har endret seg. Som om det har lagt seg is på overflaten. Is er greit, tenker du, i alle fall kommer du deg forbi, sklir tilbake, det er raskere nå, det går raskere på is.

Men du er på tynn is.

Og så kommer stupet.

Det bare er der plutselig. Altfor brått. Først setter du deg ned, dingler litt med beina.

Dette er et bratt stup. Du vil ikke ned dette stupet.

Før du husker å snu deg og se om lyset på toppen er synlig igjen, mister du kontrollen over beina dine og styrter ned.

Ned til neste trappetrinn. Og så er det som om noe drar deg ned enda noen trinn.

Og flere trinn.

Nå er det ikke en tur nedover trappa for å lete etter lyset. Nå er det en farefull ferd nedover trappetrinn som er så glatte at du ikke klarer å stoppe.

Det gjør vondt å falle ned trappa.

Innimellom klarer du å klamre deg fast i bakken og vende hodet ditt mot det som i alle fall var toppen av trappa.

Av og til skimter du noe som kan se ut som et lys.

Så mister du taket, fyker nedover igjen.

Omsider ser det ut til at du har nådd bunnen. Og det er ikke noe lys her.

Lyset på toppen av trappa er heller ikke der.

                                                                                                              

Ikke noe lys.

Ikke noe håp?

Denne bunnen av trappa er så skummel nå. Du vet ikke om du klarer å klatre opp alle disse trinnene igjen.

Du vet ikke om du tør å prøve engang.

Så innser du at du tar feil. Det er ikke lenger snakk om noen trapp. Du befinner deg i en heis.

Og nå sitter du fast, på bunnen av heisen, i en trang sjakt.

Gjentar til deg selv: Bare sveklinger tar heisen.