Har vi en plan?

Jeg trenger å forandre livet mitt. Jeg trenger å foreta endringer. Ikke store endringer, bare nødvendige, bemerkelsesverdige, avgjørende endringer.

Men før det trenger jeg i det hele tatt et slags liv. Noe å eksistere for, eller i det minste med. Noe statisk og forutsigbart. (Dessverre er mennesker ingen av disse delene, så uansett hvor fantastiske og fascinerende dere er, kan jeg ikke tillate meg å låse meg til mennesker. Det er for komplekst for hverdagen min. Jeg har prøvd det før. Dessuten kan jeg ende opp med å ødelegge andre også, og samvittigheten min har nok ikke kapasitet til det. Det er meg det er noe galt med.)

Jeg vet selvsagt nøyaktig hva jeg vil ha og hva jeg trenger. En hytte midt i skogen på et fjell og et halvt dusin katter hadde vært ideelt – og strengt tatt kanskje et bedre alternativ – men det er mye vanskeligere å skaffe seg. Man kan til syvende og sist ikke kjøpe seg varig lykke. Jeg kan i alle fall ikke det.


Jeg aner ikke hva dette skal bety. Hvorfor deler jeg dette med Internett? Jeg har ikke engang lyst til at dere skal vite det. Jeg kommer nok ikke til å poste dette.

Jo, nå kom jeg på det. Jeg tenkte at siden jeg egentlig har flyttet til Internett, kan jeg jo la denne bloggen være livet mitt for en stund. Den kombinerer to av tingene jeg liker i livet: Litteratur og tilfangetagelse av fortiden. Derfor beklager jeg på forhånd – ikke bare for dere, men også for mitt fremtidige jeg, paradoksalt nok – at det kan komme til å stå ganske mye uinteressant her inne, dersom jeg i det hele tatt tør å publisere det.

Men over til endringen, den hadde jeg nesten glemt. Jeg trenger som sagt en bemerkelsesverdig, avgjørende endring. Derfor har jeg tenkt på å bytte navn på bloggen. Problemet med det er at jeg av en eller annen grunn syns det er litt trivelig at noen andre enn meg leser her (null logikk her, men du vet – noen ting i livet kan man bare ikke forstå seg på), og det ville jo vært litt trist om jeg plutselig byttet navn på bloggen og så visste ingen hva det nye navnet var. Derfor må jeg tenke litt på det. Tydeligvis har jeg fått det for meg at dette er så viktig for andre enn meg selv også, at jeg må gi dem muligheten til å tenke på det. (tragisk.blogspot.com var dessverre ikke ledig.)


Nei, vet du hva. Jeg vet ikke. Jeg hadde jo tenkt å være usynlig resten av året.