Hvis 2012 var en person

Vi møttes for ganske nøyaktig 528223 (hvis du gidder å regne det ut, kan du vennligst forlare hva jeg regnet feil?) minutter siden. Jeg tror jeg gledet meg til å møte deg, for 2011 hadde jeg gått så lei at jeg knapt gadd å si ha det engang – så utakknemlig går det an å bli. Baksnakking, utroskap og sjalusi og ikke så rent lite misbruk fra begge hold – det er ikke sånn som holder et forhold sammen. Men så skulle jeg få en ny venn, og det var deg. Jeg var kanskje så lei av 2011 at jeg ikke lot meg oppmuntre av nye fjes, men jeg er slavisk betatt av nye begynnelser, og jeg var klar for å stifte bekjentskap.

Den første tolvtedelen vår innledet ikke resten med et spektakulært førsteinntrykk. For din egen skyld ville jeg rådet deg til å gjøre et bedre forsøk, men kanskje det var like greit at du testet meg litt. Er dette sånn du skal behandle meg kommer det ikke til å vare lenge mellom oss, truet jeg, og vips var det februar og du hadde plutselig tatt ordene til deg og bestemt deg for at vi skulle være bestevenner.

Jeg setter pris på at du de følgende månedene støttet meg og stadig vekk overrasket meg med doser av livsglede jeg ikke hadde fått på lenge. 2011 ga meg en kunstig lykkefølelse som egentlig ikke var ment for meg; 2011 tenkte mest på seg selv. Du, derimot, lot omsider din egen forfengelighet vike for omsorgen. Dét takker jeg deg for, for det har lagt grunnlaget for at fremtiden min ser mye lysere ut enn den kunne ha gjort. Jeg takker deg også for hvordan du har påvirket skolegangen min. Du hjalp meg med å omsider ta avgjørelsen å slutte i første klasse – og ikke bare én gang, men to! Selv om 2COOL4SCHOOL-klubben etter hvert ble 2COOL4ME, har jeg nok en gang bestemt meg for å gjøre det på vår måte. Du hjalp meg rett og slett med å rydde opp i rotet mitt etter hvert som vi ble bedre kjent.

Det at vi dro til Oxford, det var tøft, og det var en romantisk tur jeg sent vil glemme – forhåpentligvis aldri ettersom jeg ikke skal bli senil. Vel, romantisk er kanskje ikke det mest beleilige ordet, men vi kom definitivt tettere hverandre. I ny og ne flettet jeg hendene mine inn i dine som om det skulle låse meg fast til gleden som endelig hadde ankommet stasjon Meg, mens jeg tenkte Så heldig jeg er til tross for all denne elendigheten som egentlig ikke er så elendig, og du smilte til meg mens vi spaserte gjennom Headington Road og besøkte Sherlock Holmes-suvenirshoppen i Baker Street. 

Nøyaktig når du begynte å svikte meg vet jeg ikke. Jeg skjønner at det var like mye min feil som din, men jeg er svak og du er mektig. Vår andre England-tur var ikke like fin som den første, og på Island var jeg så oppgitt over oss at jeg måtte forlate The Land of Fire and Ice. 2012-Island kunne vanskelig hatt et mer passende navn. Jeg kunne kalt deg The Year of Fire and Ice, 2012. En stund var jeg nesten overbevist om at jeg hadde funnet den rette. 2012, er det deg jeg har ventet på?, spurte jeg meg selv. Men det var ikke deg. Du var ikke den rette.

Du lurte meg trill rundt, du, akkurat som jeg har gått og gjort så lenge og fortsatt gjør. Det var det jeg var så redd for – å bli lurt, å tro jeg hadde fått noe jeg verken fortjente eller klarte å beholde. At de månedene med den gode følelsen av å ville utforske resten av livet bare var en falsk gave du kjøpte meg for å kunne skjule et annet forhold. En giftering full av gift. For etter hvert som jeg begynte å tvile på deg, sank jeg stadig lenger ned i mitt eget dødelige tankeglass, og en stund har jeg undret meg over om det hele tiden var det som var planen din, og at du til slutt skulle lage gløgg av meg.

Likevel fortsatte jeg – eller var det du? – å prøve å holde det oppe; vi skulle få det til å funke, men bare fordi vi kunne. Jeg la ikke skjul på det når vi hadde kranglet, og jeg la ikke skjul på at jeg til tider var stormforelsket. Jeg beklager uansett, for det var i bunn og grunn ikke din feil. Alle feilstegene er det helt fra starten jeg som må ta ansvar for, og man kan godt si at du burde holdt deg unna.

Man kan godt si at jeg burde holdt meg unna og at det aldri skulle ha blitt noe mellom oss, men da hadde jeg heller ikke fått sjansen til å møte 2013. Når man ser det på den måten er det kanskje greit å leve i usle forhold, for da slipper man å dø for tryggheten om å skilles fra sin kjære.

Takk for alt, 2012. Vi sees ikke igjen, men jeg unner deg også bedre enn som så. Du har tross alt revet meg bort fra ting i livet mitt jeg ikke burde klamre meg fast til. Selv om jeg lengter tilbake til tiden før oss to, har jeg blitt bedre kjent med meg selv på godt og vondt. Det er som de sier: Tiden leger alle sår. 

Med vennlig hilsen meg.