virvarvrimmelvas

20130424

folk må slutte å være sure. i hvert fall når jeg er sur. for da kan det ikke være andre som også er sure. for da blir jeg enda surere. hele verden er en eneste stor sitron. jeg prøver å holde (ph)verdien min oppe. skjønner ikke verden at det handler om meg. det er jeg som er verdens midtpunkt. ikke se på meg. ikke bland dere inn i mitt liv, verden. la meg tilsette det jeg selv vil ha. la meg påvirkes av det jeg vil. 

folk blir så lett sure i dag. eller lei seg. sinte. bitre. irriterte. folk misforstår og lager opp sin egne forvrengte ideer. det er jo bra. egne ideer er best. men de skal bygge på fornuft. ikke dere da, verden. resten av verden skal være dumme. jeg skal være smart. jeg skal være smartere. ellers er jeg dum. verdiløs. overflødig. unyttig. meningsløs. 

verden er et ondt sted. nei, den er ikke det. verden er onde mennesker. og en gjeng greie folk også. noen sier at man ikke kan kategorisere mennesker som gode eller onde. det er nok rett. en kategori virker ikke uten en universal definisjon. ta for eksempel tomat. noen sier at tomat er en frukt. jeg leste nettopp at banan 'er egentlig et bær'. nå leste jeg faktisk at tomat også egentlig er et bær. hørt sånn sludder. ser du. det går ikke an å dele opp i ditt og datt. tenk så behagelig det hadde vært. men kjedelig også. og irriterende, for det er det meste.

jeg skammer meg over å være et menneske. kan jeg ikke bare være det beste mennesket i verden da, i stedet for å klage på menneskeheten. be the change you wish to see. det sa Gandhi. men du skal ikke stole på noe som helst. bare på fornuften din. den er det nærmeste du kommer det som er nærmest sannheten. tenker jeg.

det er veldig fortvilende å være sur av vane. det er litt godt å være sur av sinne eller sorg. de er tillatte nedstemtheter. jeg har svært få grunner til å være sur. og sammenliknet med andres grunner til å være sur er mine enda mindre. for jeg er takknemlig for det jeg har. jeg må bare tillate meg å nyte det. 

jeg liker forresten ikke desimaltall. det er noe jeg har tenkt på de siste dagene. det plager meg ikke. jeg liker at de fins uten at jeg må like dem. jeg liker at jeg kan kose meg med en god brøk. med b-er og y-er. men jeg liker ikke at jeg må være en del av et desimaltall selv. jeg vil ha en nevner og en teller, ikke et komma og en uendelig rekke ubetydelige tall. det er diskriminering av tallene. tall er noe av det fineste jeg vet. bokstaver er også fine. men ondskapen formerer seg i bokstavene.

ondskap fascinerer meg. på film. i fortellinger. i ideer. den fascinerer meg ikke her ute i livet. den skremmer meg. den gjør meg trist, oppgitt, fortvilet, skamfull, bekymret, irritert. jeg er en del av ondskapen. heldigvis først og fremst mot meg selv. jeg vil ikke søle ondskapen min på andre. men hva er forskjellen. spesielt i min prinsippverden.

jeg er lei av å late som det ene eller det andre. det går bra, har jeg sagt. det tror jeg fortsatt. men det tar kanskje mer tid om jeg venter på det. om jeg leter etter bra-et. da kan det passere uten at jeg merker det. og så er det forbi.

og så er det forbi. det er derfor jeg er sur. jeg har ingen grunn til å være sur, men jeg tør ikke være ordentlig glad. for da blir jeg redd. da kan jeg bli sur igjen. jeg er ikke farlig sur. ikke så ofte. ikke som før. det er nok fordi jeg er heldig. og kanskje litt fornuftig. ser du. ikke farlig sur. bare sur nok til å ønske meg ut i regnet men ikke i stand til å tillate meg det. må vente til vi fortjener det, sier samvittigheten. da skal vi gå tur hver dag og puste inn lufta av vår. puste inn livet. men dette er ikke livet, fortsetter samvittigheten. det kunne vært verre, svarer jeg og fortsetter å glede meg til jeg blir glad.

dette er for drøyt for verden. dette er for drøyt for bloggen. det er for mye og for mye. men man må bruke humøret til noe. og man må bruke bloggen til noe. og verden må man også bruke til noe.

ps. nå er jeg ikke like sur lenger. mennesker kan være veldig gode også. jeg kjenner mange gode. de fascinerer meg. takk for at dere blander dere inn i mitt liv.