20130908

Jeg har lyst til å forme tårene til ord, legge dem fra meg på tastaturet og forsegle dem idet de sendes av gårde til sinnstilstandens opplysningstavle. For her sitter jeg, går jeg, puster jeg med en stein i halsen. Den kommer med gleder, lengsler, engstelser og samvittighetens bevissthet over det som skinner forhåpningsfullt i fremtiden etter forsømte anledninger i fortiden. Den tetter til stemmen og smuldrer den om til salt som skyller oppover og legger seg i øynene mine.

Jeg er ikke redd for å grine; jeg setter pris på det som jeg elsker en god latter. Gråt er frihet. Likevel: Slik en latterkrampe kan være nærmest irriterende om den holder på i det uendelige uten å være morsom, er denne stadig tilstedeværende steinen av og til i vegen. Men den er ærlighet, overveldende takknemlighet og et forsøk på å overbevise meg selv om at godheten som jeg føler er meg naturlig, omsider kommer til å kjennes på kroppen ved mitt gjensyn av de personene som er hjemmet mitt.

Samtidig funderer jeg på tilhørighet. Jeg stortrives, nyter hvor heldig jeg er, men i samme stund er det noe som gnager på harmonien. Jeg bekymrer meg ikke. Det er hjemlengsel, og jeg kjenner den godt. Godt. Jeg setter pris på den, for det er det hjemlengsel er: Å sette pris på det som venter en ved endt oppdrag. Det ville være trist om jeg skulle smette ut i verden og ikke se meg tilbake til dit jeg kom fra. Om jeg får flakse i mitt eget tempo, lærer jeg nok å fly av gårde, jeg også. Så lenge hjemme vil ha meg. Det er det jeg trenger i denne omverdenen; hvis den ikke vil ha meg, så må det finnes et trygt sted å tusle tilbake tli.


(Kort oversatt: Denne søndagens tidsfordriv er et forsøk på uttrykke at jeg gråter en del, for det gjør jeg, men jeg er ikke lei meg. Som sagt: Har det relativt supert. Takk til og for alt.)