20140226

Hva er å overleve? (Ja, jeg står også i bånn.)

Og skammen idet jeg mumler nei; nei, ingen planer om å fullende det, oppfylle ønsket – bare en trang, en lengsel, etter det som ingen kjenner, men som alle har en overmenneskelig kjennskap til.

Jeg dusjer – det hjelper alltid med en dusj, pleide jeg å si, men nå har jeg ikke følt meg ren på måneder. En dag i forbannelsen kjøpte jeg parabenesjampo, full av dritt, det var som å spise e-stoff-suppe, det er det ennå, men jeg har akseptert det, jeg har akseptert at jeg ikke kommer til å føle meg ren på lang tid, det kommer til å ta en evighet hvis denne evigheten i det hele tatt tar slutt. Det er som å lete etter et hakk i en sirkel. Det er som skjære av hjørnene på en terning og ende opp med enda flere hjørner og grenseløse kanter.

La meg bare i ett minutt få være det jeg hatet da, det som er himmelen sammenlignet med denne tidens foranderlighet. Om jeg bare fikk ett minutts pusterom fra påminnelsen om at det jeg fryktet inni meg omsider skulle omfavne hele min tilværelse. Ett minutts bevisst smerte rundt ugjenkalleligheten jeg må våkne til dag på dag.

Å akseptere er ikke det samme som å godta. Å akseptere er å holde ut. Å holde ut er å tvinge blikket vekk fra horisonten når tåka er som tjukkest og når det klarner. Å overleve er å holde øynene åpne med nedsatt sikt.