At det rakner, at tråden blir tynnere for hver gang. Jeg ville klippet den av om jeg kunne, tenker mye på det.

«Vi må skille skarpt mellom det å leve og det å bare være levende. Personlig har jeg ikke noen grunn til å se på det å være levende som noe ustyrtelig fantastisk i seg selv. Jeg mener det er en rettighet å velge bort livet.» 

(Arne Næss, Hvor kommer virkeligheten fra?)

Dagen starter før du drar opp rullegardina.

Kanskje det gjør mindre vondt hvis jeg innrømmer noe.

Jeg tramper mine egne verdier ned i den vonde samvittigheten: Du er ikke meg, så du får ikke fundamentere mitt vesen! Spiller meg fast i en fremmed rolle, ser du, dette ville bare en falsk og oppdiktet personlighet funnet på, du er bare hyklersk når du later som om du ikke er det.

Det skulle gå flere år før jeg fikk høre de avgjørende ordene sette meg helt ut av kurs i det som begynte å nærme seg en overkommelig tilværelse. – Enten så mister du deg selv, eller så finner du deg selv. Jeg hadde mistet meg selv. Én gang uten å legge merke til det, og mange ganger uten å vite at det var noe annet jeg glapp.

Man kan ikke plukke seg selv opp, man må sette seg selv sammen på ny av rene biter.

Om alt er ord for at jeg syns synd på meg selv? Medlidenhet: det å lide sammen med. Nei. Aldri har avstanden vært større.