Uten å stoppe opp for å fiksere oppmerksomheten, kaster jeg stafettpinnen videre til neste dag, holder meg for øynene for å unngå blikkontakt med mitt etterfølgende jeg. Og til enhver tid: Venting, en vibrerende stillstand som tøyes gjennom ugjenkjennelige kurver.
Lim som størkner. Jo lenger det sitter, desto kraftigere blir klisteret, desto mer må man rive sundt for at det skal løsne. Man setter seg fast. Å rive til seg den ene siden av limet, raske med seg noe fra overflaten på den andre siden. Noe går tapt, dømt til å være tilklistret for bestandig.
Går an å sitte fast i glitterlim også.
Alle må lære seg å svømme uansett, for havet kommer til å stige samme hvor tørr lufta er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar