Johan Harstad: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?: side 393–395

«Jeg tror det var fra Havstein jeg hørte uttrykket først, siden har jeg lest om det i et utall bøker, jeg har søkt meg gjennom de oppslagsverk jeg har kommet over, og jeg leter fremdeles etter tilfredsstillende svar på det. Havstein kalte det triggerfaktorene, hjernens små latente kinaputter som går av uten forvarsel ved rett stimuli og gjør at du aldri noensinne blir den samme igjen. Vi har dem, alle sammen, hver eneste en av oss, og de er alle kodet forskjellig, umulig å vite hva som utløser dem før det er for sent. Du har ennå ingen mulighet til å avoppleve livet ditt. De fleste mennesker lever hele sitt liv uten å utløse disse elektriske mekanismene som får deg til å tenke annerledes, oppføre deg annerledes, som får deg til å bli en helt annen enn den du en gang var, de aller fleste av oss vil i verste fall kun merke små forskyvninger, en gnist eller to som raskt blir slukket uten større dramatikk enn en kort sykemelding, et halvt år på Prozac, en helg med valium eller gode venner som er der når det trengs. De fleste mennesker har ingen tanke for den store katastrofen som når som helst kan inntreffe, hjernens endelige nedsmelting. Men hos noen er triggermekanismene mer følsomme, varere for impulsene de mottar, og til slutt går de av, en eller alle samtidig. Det kan skje når som helst, du kan sitte på bussen, på vei hjem eller til jobb, du kan stå i køen på matbutikken og vente på at den nyansatte ekspeditøren skal huske koden for stangselleri slik at du kan få betalt, kommet deg ut, kommet deg hjem, lagd middag. Det kan skje etter at du har ignorert advarslene i ukevis, gradvis blitt verre, etter at du har mottatt klager på at du ikke lenger er presis, du gjør ikke jobben din godt nok, du kommer for sent, du skulker unna avtaler og holder deg hjemme, med gardinene trukket for, teven skrudd på. Eller det kan komme som en eksplosjon ingensomhelst steds fra, mens du står sammen med en av dine beste venninner, du er i din beste alder, (…). I de bitte små kraterne hvor skaden allerede er oppstått, dannes det nye triggere, med enda mer intrikate utløsningsmekanismer, og selv om du blir bedre, selv om alt ordner seg for deg, selv om du får det bra, vil det alltid være noe der, det vil alltid kunne komme igjen, utløst av de samme eller nye faktorer, og igjen vil de kunne gå av, kinaputtene du aldri ba om, og denne gang vil de slynge seg ut fra det opprinnelige krateret, utover, utover mot nye steder hvor det er enda vanskeligere å få inn førstehjelp i tide.»