12/37

Frihet er å holde utpusten. Puster med skuldrene, puster med brystet, tenker med magen.

Det begynner å bli glatt om kvelden, overflaten av vegen fryser mens jeg går i de hvite støvlene mine. Det blir vinter i år også, og den kalde stillheten skal legge seg over alt og bedøve tilværelsen til jeg drar hjem og avslutter årstallet. Disse støvlene er så gode, de er perfekte, de er det paret jeg har lett etter i mange år og i høst endelig fant. Det regner sjelden skikkelig her, men jeg bruker dem selv om det er tørt, og nå fryser det snart. Snart fryser grusen og gjørma, og man kan spasere trygt over uten å bli skitten, og jeg skulle ha vasket støvlene ordentlig.

Det kan være gulvet som knaker. Forsøk å løsne opp i knuter uten å dra til så tråden ryker.

Jeg vil fylle en bøtte med regnvann, tømme den over meg, tømme en annen i meg og håpe at noe av innsiden min løsner og forsvinner med tårene. Klokka er halv ett om dagen, det er helg, og jeg føler at jeg har slumret en hel uke eller flere. Det har jeg ikke; jeg har ikke slumret, jeg har ikke mistet kontakten med meg selv – den er bare vagere, som to personer som tenker hardt for seg selv i bakgrunnen uten å tørre å si hva de mener.

Befinner meg tusen tramp over bakken, men så hender det iblant at jeg ut av det blå blir oppstemt, daler ned mot jorda og tør å betrakte flyten som et rotfeste.

Klokka er over ett, det er første gang jeg har forlatt elevstua etter midnatt. Jeg legger meg med rifter i hjertet, som banker kroppen med mot madrassen – det er omtrent nøyaktig ett slag i sekundet, tusenogbank, tusenogbank, tusenogbank. Sist jeg sjekket hvilepulsen var den under femti, om den bare kunne være halvparten nå, om jeg bare kunne være halvparten så mye tilstede, bevisst, i live, om jeg bare kunne tenke og føle halvparten så intenst. Om jeg kunne sovne til dunkingen og våkne opp i avstanden i mitt eget rom hjemme, hvor jeg kan la meg lure til å tro at livet får stå på pause.