46 – nei har du sett! Det er uke 47!

Skulle ønske jeg hadde noe annet enn meg selv å skrive om – og tenke på. Men alt som er verdt takknemlig oppmerksomhet, legger seg i bakgrunnen av mine grumsete fornedrelser og forvridde kriterier.

I begynnelsen var jeg atter i god-tro om at det skulle løsne i desember – jeg går i samme fella hvert år – men nå kjenner jeg at det bare er den samme hjemsøkende naiviteten som har marsjert sin vante marsj over forhåpninger og forventninger. Jeg vil hjem, jeg vil trekke meg tilbake og se om det er noe å redde. Man kan ikke rømme fra problemene sine, men man kan ikke leve med alt heller. Jeg vil i alle fall ikke underkaste meg hva som helst. 

Sola er på veg ned, fortsatt sterk og stikkende, men varmer ikke.

På veg opp skinner månen, og den skinner sånn som bare månen kan: Så fjernt, så uselvstendig, så betingelsesløst vakkert. Det fineste med månen er at den er så langt borte, men likevel kan man myse seg fram til overflaten og nyte det ubegripelige synet av et annet himmellegeme. Så langt unna, og likevel så tilgjengelig her, nå.

En kan vel si at jeg har møtt veggen, men sannheten er jo (åpenbart) at jeg møtte en vegg for lenge siden og at jeg bare har smøget meg langs den på leting etter en dør som kunne ta meg gjennom, forbi, inn, ut. Og noen ganger klarer jeg å strekke hendene oppetter veggen og legge fingrene på kanten, og kanskje vi kan klare å heise oss opp, klatre over? Det blir ved som en sperre, en mur, som glir ut av fingre og håp og styrke, et solid, ugjennomtrengelig gitter som ikke kan overvinnes uten rett nøkkel og rett lås.