2014.04.11

Porøs – «full av porer el. hull, svampet», like porøs på utsida som på innsida, psykoporose, dét sa de ingenting om den gangen på røntgen, var så redd, så jeg trasket inn i marerittet. Der var det nye monstre å nære, og forvent ikke at jeg har svaret på hva som er verst av en nese som mangler bein eller en som mangler luktesans? Likevel kan man daske seg selv på skuldra og hvese at man risikerte begge deler –

363 dager siden jeg dro fra München, 229 dager siden jeg flyttet på tomannsrom på Østlandet, 100 dager siden det som inntil videre er mine erfaringers fæleste årstall, startet, 61 dager siden jeg trådte inn i mitt siste år som tenåring. De 363 hadde jeg slengt tilbake i postkassa om jeg kunne, på de 229 dagene har jeg følt meg mer overlatt til meg selv enn jeg gjorde i løpet av tre uker som diffus attenåring alene i Tyskland, og ingen ensomhet er så vemodig som den som treffer i ens eget speilbilde, i ens egen brystkasse som hever seg, senker seg, bank   bank   bank   bank. Ensomheten i rommet mellom svarte blekkbokstaver i notatbøker, under støvelspor i snøen, rundt kvitteringer, tannpusser, i skuldre som svaier langsomt til en sørgmodig sang; den ensomheten som bare er en byrde fordi den ikke er der – meningsløsheten i det å eie nøkkelen til et bur uten lås. De 100 dagene donerer jeg bort når det skal være, og for 61 dager kan en fort ende opp med et nytt lass ventetid på noe som ikke kommer så lenge en venter på det.

Jeg teller ikke dager, jeg teller ugjenkallelige uker, forlatte måneder og år som gnager på selvinnsikten min uten at jeg ser ut til å bli noe bedre rustet til å åpne øynene.