Jeg vet ikke hva som er verst – å leve i det eller å dø i det. Eller mellomtingen – å overleve i det. At noe så svunnet kan være så savnet. Gråte som om de er antikvariske skatter som vinden har kastet til sjøs i løpet av ferjeturen, slik jeg alltid er nervøs når jeg går ut på dekk, slik det alltid er noe utrygt med å være i en båt. Er det tid eller tålmodighet som leger alle sår? Er ikke tiden et arr som legger seg over huden og lukker såret, skiller den fra det som blir. Hvordan desinfiserer en et sår som har helet seg? Er ikke tålmodighet en glidelås? Hvordan åpner man en tålmodighet som har låst seg? Det går opp for meg – igjen; det sniker seg stadig tilbake etter å ha sunket ned i innbilningen om at jeg i hvert fall har ett bein på seierssida – at jeg ikke har gitt slipp, og at jeg ikke kommer til å slippe begge hender før jeg får et nytt rep, nytt grep.
Fra utsiden kunne jeg spurt hvordan. Men i denne glødende kjernen kan jeg bare trygle: hvordan ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar