Skal si jeg har passet meg for fella, musemor, men den har smekket meg sund så jeg nesten er blitt immun. Man blir derimot ikke immun mot seg selv, og derfor nytter det ikke å plastre blåmerker og gipse skrubbsår.
Jeg oppsøker lidelse for å slippe å engste meg for at den kommer, for da kan det bare gå én vei, og det er rett fram, for alt er en strek, samme om den går opp eller ned eller rundt i ring. Tida er pokker meg bare en tusjstrek som tørker ut hvis du lar den ligge på et stykke dopapir som du heller kunne ha snytt nesa med.
Overførte stup er jeg ganske god på, det må jeg få innrømme – uavhengig av om noen er enige eller ikke, og det er uansett irrelevant. På cirka førti meters dyp er dette det jeg finner: Jeg har lært meg å akseptere istedenfor å måtte godta, og det har vel ikke kommet gratis, det heller. Kanskje, kanskje kan jeg en gang lukke øynene, åpne dem, skule tilbake over skuldra og meddele at ja, det stemmer at de beste tingene i livet er gratis. Per i dag har jeg lommene fulle av sviende inflasjon.
Skal den ikke-eksisterende neste jul fortsette å heve seg over hvert høydepunkt som kommer? Som en bekreftelse på at året har vært bortkastet, mislykket, verdiløst? Det har jo ikke det; jeg har verdifulle lærdommer, forståelser, opplevelser fra år 2013, men jeg går øyensynlig ut av året som et slitt produkt som er aller mest verdt noe på skraphaugen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar