20140521

For hvert smil jeg anbringer tilværelsen gjemmer en setning seg, jeg kjenner ordene snike seg fram idet et engstelig sukk drypper på magefølelsen min. Så fordamper den dubiøse dråpen, for likt løser likt; selv om det hjelper på at fornuften skrubber, kan bare en følelse skylle bort en følelse. Eller?

Vår og sommer kommer flagrende hånd i hånd, og jeg lurer ekstra mye på hva fuglene mener. Alt er grønnere enn jeg kan huske, og innen en uke bør rommet mitt kunne tilkjennegi at jeg har ryddet opp i noe. Ikke alt er stuet inn i et kott, er dette en metafor, jeg har uansett ryddet og kastet noe.

Jeg får være seilet en stund, kan gå så langt som å si at skuta er i medvind. Å blafre i brisen, å reise seg fra skittent farvann, å blunke bak kikkerten – jeg prøver å formidle noe om å leve i bølger, og selv landkrabber trenger vann.